Gerontologiske Aforismer, av W. P. Barkley

Aforismer og hverdagslyrikk som bør inntas dråpevis etter maten. 115 små drypp av håp og trøst til alle som har tenkt å bli riktig gammel. 

Fra det vittig-seriøse til det ytterst burleske, dekker disse små gullkorn et bredt spekter av livet som har vært eller som ennå vil komme.  

En boklett i lommeformat. 57 sider fullt med smil og ettertanke.

Her er mange "gullkorn" til munter ettertanke. Sannheter, påstander og opplevelser de fleste kan gjenkjenne seg selv i, eller partneren, naboen, sjefen eller fandens oldemor.

Ideelt til opplesning i bursdager og andre selskaper

 

e-bok,   Kr. 29,-  ISBN 978-82-93287-08-7                                                                                            OBS, kun for download, må ikke legges i handlekurven

kopier lenken og lim den inn i URL-linjen på explorer eller den nettleseren du ellers bruker.

Klick her og kjøp: http://publiser.ebok.no/content/books/592913a21ae948b9828517d5dd513cf4/

leseprøve:

Man skal jo helst

drive med det

man er best til. 

Nå lurer jeg på, 

kan man tjene penger 

på å være glemsk, 

lage flekker

og søle på slipser?

 

  

En treåringens

biologiske refleksjoner

Hvor mye ærlighet

tåler en treåring?

når han spør,

hvem har laget bestefar? 

Skal vi da som sant si 

at det var 

blomstene og biene?

 

Alderen er

like uberegnelig

som vær og vind 

Noen ganger blåser det kraftig

i feil ende

 

Hvordan kan det ha seg 

at folk som

er superslank,

er tjykk i hue?

-og at mange av disse

likevel har en forholdsvis 

liten hattestørrelse?

 

Livets glansbilde 

blir i siste instans snudd

til kransbilde

 

 

 

TANKER under bordet, ...lettere akseptert enn penger!

44 "korte noveller" og tre tredikt

Ideelt for den travle som kun har anledning til korte leseøkter. 210 sider med varierte tema over et vid spekter. Her et lite utvalg av titler: *Drømmekvinnen *
*Nær døden * Forbryteren vinner * Negre finnes ikke * Endelig pensjonist * Alt var bedre før * Vreden avler skumle planer * Ja dödade honnom two gångar * Doktor Tøv * Jeg tenker med gru på all skitten * Narkofrihet *
Sjørøvere i Adenbukta * Hallelu-ja og nei * Folkekongen * Slavehotellet * Tanker under bordet *

 

e-bok,   Kr. 39,-  ISBN 978-82-93287-10-0                                                                                       

  OBS, kun for download, må ikke legges i handlekurven

kopier lenken og lim inn i URL-linjen på explorer eller den nettleseren du ellers bruker.

 

Klick her og kjøp:

http://publiser.ebok.no/content/books/80c0a229f6ca4e68a8a8a94ef04aab5a/

 

  

leseprøve:                                                  Drømmekvinnen

Stiletthælene hamret mot det harde linoleumgulvet. Gjenklangen gjallet i den lange gangen, der den smekre, gaselleaktige kroppen energisk strebet mot heisedøren. PC-mappen slang over skulderen, ikke overdådig, bare litt polstret svart stoff for å beskytte mot slag og riper.

Jeg skulle gjerne visst, hvilke hemmeligheter hun bar i den, i dag. I det hele tatt, undret jeg meg over, hvor mye kraft og spenstighet som unne bo i en slik liten kropp. Synnøve.

Hun er ikke helt god for å ryke ut med, jeg vet om flere som har vært i tottene med henne uten å komme godt ut av det. Så jeg ville i hvert fall ikke risikere noe. Jeg bråsnudde på hælen og fulgte resolutt etter. Rakk såvidt å smette inn før heisedøren stengte og det gikk sakte oppover. Hun hadde trykket for 17. etasje.

Hei, sa jeg litt påsmiskende, hatt en fin helg? Hun mønstret meg gjennom de markante designerbriller uten å spandere noen særlig gledesreaksjon. Jo da, den var fin. Mer kom det ikke i denne omgangen, men jeg hadde hatt en liten kontakt, en beskjeden åpning for senere dialog, kanskje i lunsjpausen? Jeg hadde registrert at hun drakk te til lunsj. Grønn te med sitron. Jeg ville være tidlig ute, og så ville jeg tømme disken for denne tesorten, ta selv én og har én synlig  i reserve. Jeg ville så en passant sette meg ved hennes faste bord og se hva som skjedde. Det ville vel gå som beregnet, hun ville komme, litt misfornøyd med bare varmt sitronvann. Å, ville jeg si, har du sluttet med te?, ville jeg spurt litt omtenksom interessert.

Nei da, det var ikke mer igjen, kommer hun til å svare. Men kjære deg, jeg har tatt en i reserve, i tilfellet en andre kopp, den kan du selvfølgelig få, jeg kan alltids ta eplete, jeg har sett at de har nok av den. Hun ville se over randen av brillene og smile til meg. Jeg har sett dette smilet flere ganger før, er så betatt av det. Ville gjøre hva som helst for at det gjaldt meg, og i dag ville det komme. Såpass måtte hun kunne spandere på meg. De søte rynkene som dannet seg i øyenkroken, den røde lille munnen som ville forme seg litt oppover i vikene. Smilehullet. Alt dette var verdt en innsats. Det var nesten som å beundre et vakkert maleri, og jeg kom ofte i tankene å sammenlikne hennes smil med Mona Lisas.

Er jeg forelsket, tenkte jeg, er det slik det er?

Hun kom ikke. Satte inne hos sjefen og hadde lunsjmøte, fikk jeg høre av de andre. Her satt jeg med mine to teposer og hadde ventet. Hadde så fin en slagplan, bare slaget uteble. OK tenkte jeg. Den som gir seg er en dyst. Det kommer flere dager, nye anledninger. Jeg skal nok gjøre meg bemerkbar.

Hjernen klarer ikke å stoppe. Den som påstår at hjernen ikke hadde en eneste tanke, lyver.

Den kan ikke tømmes, den arbeider støtt. Jeg jobbet videre med henne. Hun ble større og større, ja kanskje tykkere. Hun fylte hele min tankeverden.

Vi hadde allerede inngått et tankeekteskap: I gode og i onde tanker.

Endelig hadde jeg klekket en ny plan. Hun pleier å slutte kvart over for å rekke trikken på linje tolv. Jeg ville stå ved utgangsdøren, så helt tilfeldig. Ja, i dag ville det passe perfekt. Det var blitt en fin sensommerkveld. Temperaturen innbød til en utepils, en kaffe i havnen eller en liten matbit i en av de idylliske bakhagene i et av de familiedrevne, romantiske restauranter. 

Hun hadde den forrykende, rødblomstrete sommerkjolen på seg. Jeg hadde en gang før beundret den i hemmelighet.

Et syn av en kvinneprakt. Jeg ble helt lamslått av lykke. Dette skulle bli min kveld. Det store gjennombruddet. Jeg skulle gjøre alt riktig, ikke rushe på, ikke være påtrengende, ja litt reservert kanskje. Ville foreslå, ville lytte og la henne fortelle. Jeg skulle være underholdende, morsom og intelligent.

Hei, Synne, ville jeg si, når hun kom imot meg, det var Synnøve, var det ikke dét du hette? ville jeg spørre. Joda, hun ville svare, jo da, og smile meg bredt i ansiktet. Jeg smiler tilbake og nevner, at ikveld var utrolig fin temperatur, en kveld som skapt for tosomhet. Hvis det ikke var noe spesielt, kunne vi kanskje ta en øl sammen, eller et glass vin. Jeg spanderer, har ikke akkurat noe som binder meg denne aften. Oh så fint ville hun himle meg imot og hennes skulderlange hår ville reflektere den varme kveldssolens sommerlys.

Jeg strekker ut armen og stoppe en forbikommende taxi. Jeg åpner døren galant og hjelper henne inn. Nå kommer jeg så tett innpå, at hennes parfyme når meg intensivt. Pass foten når jeg lukker, sier jeg galant omsorgsfull og blunker med det ene øyet. Kjør oss opp på Skansen, hører jeg meg ordre. Jeg ser på henne og hun svarer med forundring.

Slik henger jeg i mine tanker mens jeg ser henne på fortauet. En rød Jaguar convertible bråstanser, døren blir slengt opp og igjen, og jeg ser at hun kysser sjåføren idet bilen blir en del av den tette trafikken.

Jeg får akkurat med meg, at det stikker to barnehoder opp av baksetet, før det hele oppløser seg som en Fata Morgana.

 

                                                    KulKulKulKulKulKulKul

Det er bare med den største ulyst jeg vil tenke tilbake på denne hendelsen, og fortelle den med størst mulig motvilje. Det er et vitnesbyrd over min egen dumhet. Når jeg likevel vil berette den, er det fremst som læring og advarsel for alle, som ferdes med mangelfullt utstyr og komplett tankeløshet, på norske vinterveier.

Nær døden

Før var alt så meget bedre, i hvert fall når det gjelder skikkelige vintrer.

Mon tro om det skyldes klimaendringer eller at kloden fremdeles fjerner seg fra siste istid.  Faktum er at de siste seks, åtte vintrer her i lavlandet har vært mislykket, hva angår sprengkulde eller snødybde. Men det går jo an å oppsøke vinteren. Ettersom værmeldingen fortalte om store snømengder i høyden, tok fristelsen overhånd. En ekstra utfordring var, å få prøvd den nye stasbilen med 4motion, og gi den en riktig utfordring.

Anledningen til en langhelg bød seg og jeg durte av gårde på fredagen, rett etter frokost. Tvemeningen var å oppleve og å nyte. Å kjøre i en helt ny bil gir litt av en kaksefølelse, dessuten gledet jeg meg over et reelt vintersyn og langt i bakhodet lokket et svakt bilde av en luksusmiddag med hvit damask. God kveld herr Amundsen, ville portieren bukke, håper de vil føle dem vel hos oss. Håper maten smakte vil kelneren spørre når han kom med dessertmenyen og etterpå ville han si om jeg lystet p en cognac i peisestuen, eller en cigarr i røykerommet. Han kunne lokke med pianomusikk, og med et øyeblunk antydet han, at det er et lærerinneseminar der over helgen. Ikke at jeg hadde ambisjoner om lange skiturer eller en appelsin i leveggen, på vidda. Jeg hadde ikke pakket noen av delene, tror faktisk ikke min kontormage ville ha godt av slikt lenger. 

Det ligger høyfjellshoteller på alle høydeplatåer, og alle har skilt ved veien, så skulle jeg ha behov for mat eller seng, fantes det muligheter nok.

Det tynne snødekket som fulgte langs hovedveien ut av byen vokste snart til beskjedene brøytekanter. En følelse av frihet gjorde meg oppstemt. Det eneste jeg hadde pakket var en ren pysjamas, tannbørste og barbermaskin. Bevæpnet med kreditkort, passelig kontanter og mobilen, virket verden åpen for meg. 

Etter vel to timer var avstandskravet oppfylt. På måfå og etter innskytelsen tok jeg av til høyre, på en sidevei, som så ut til å føre opp i høyden. Jeg kunne se snøkledde åser der enkelte gårder stakk ut og markerte seg med rødmalte hus og låver.

Ja det var riktig vei, viste det seg. Jeg passerte flere hyggelige tun og hadde en briljant utsikt over dalen, jeg akkurat hadde forlatt. Dashbordet viste at det var fem minusgrader og vindstille. Røyken fra en del piper steg rett til værs og satte fantasien i sving, om all koselighet innendørs. Veien klatret videre oppover, ble smalere og bebyggelsen sjeldnere.  Der kom flere partier med tett granskog der snøen hang tung i grenene. Etter hvert åpnet landskapet seg, flatet litt ut og bare enkelte trær, nedsnødd til skulpturell ugjenkjennelighet, markerte at jeg snart var ut av tregrensen. Oppturen ble ledsaget av knitrende vintervær, og myriarder av diamanter glitret i sollyset på det hvite lakenet som hadde overtrukket naturen.

Over fjernere fjelltopper hang noen dystre skyer. En eller annen fjellvettregel kom meg i hodet der det het at været kan komme fort og husk tykke sokker, eller noe slikt.

Histen og her lå hytter strødd innover, noen med brøytet vei, andre i urørt terreng. Veien skar nedover i en venstresving og åpnet for et fantastisk syn over en ny dal, så skjedde det.

Høyre forhjulet hadde berørt brøytekanten. Kurven kom nok litt brått på og jeg må ha vært mer opptatt av utsikten enn farten. Mitt bremseforsøk gjorde bare vont verre, og min nyervervete 4motion klarte ikke å overstyre sentrifugalkraften. Brøytekanten hadde en egen

Tiltrekningskraft og sugde meg ut av veien. Hele doningen skled i slow motion nedover en nokså bratt skråning. Av ulike grunner oppfattet jeg situasjonen ikke som farlig, det minnet heller om hine barndoms rattkjelketurer. Snøen dempet både farten og dekket over eventuelle hindrer. Jeg hørte ikke noen berøringer av verken stubber eller store sten. Så stanset ferden.

Bilradioen jamret om ti tommeltotter og minnet meg om, at jeg selvfølgelig burte har husket både tykk genser, vinterklær og Selbuvotter, men motoren gikk fremdeles og det var komfortabelt varmt. Seg satte kanskje fem, ti minutter for å finne at å rygge tilbake ville være umulig, så jeg bestemte meg for noe bedre. Jeg har jo Veihjelp med forsikringen. Opp med hanskerommet, frem med polisen, finne nødnummeret og ringe. Uten suksess. Ingen dekning. Ny tenkepause. Jeg hadde min byjakke og en strikkelue i baksetet. Arbeidshansker lå ved reservehjulet. Ufôrete, men jeg hadde varme underbukser på, av typen grønn/lang/vinter. Den gamle militærterminologien satt enda inne.  Døren på min side lot seg ikke åpne. Jeg krabbet over på høyre siden, men der ôg var det for mye snø, en hel vegg som hadde skjøvet seg opp da bilen, halvt sidelengs, hadde ploget seg nedover gjennom en fonn. Jeg fikk åpnet vinduet og krabbet ut, klarte det etter flere forsøk. Bena først baklengs, med det resultatet at jeg sank ned til midjen i dypsnøen. Bagasjerommet lot seg åpne, hanskene var der og min lommelykt, med flat batteri, men den påbyttede varselvesten var der.

Jeg måtte komme meg oppover på veien, i håp om å kunne stoppe en bil, hvis det kom noen da. Den siste halve timen hadde jeg ikke møtt en sjel og nå falt mørket på og det begynte å snør. Snøen kom fort og tett, med store fnugg som hindret sikten. Jeg sto og frøs og tenkte på mine gode varme vinterstøvler, som sto hjemme i skapet. I min spontane ubetenksomhet hadde jeg bare tatt på meg de vanlige, lave bysko som var bra nok til inn og ut av bilen, inn i butikker eller på kontoret. For i det hele tatt o komme opp på veien måtte jeg krabbe en omvei, der skråningen ikke var så veldig bratt, og kom meg også opp, med våte føtter og snø langt opp, innunder buksebena. Mine grønn/lang/vinter var varme over knærne, lenger nede trakk de vann og kulde, og jeg begynte å hakke tenner. Uten skjerf rund halsen, og strikkeluen

varmet bare den øvre delen av ørene, øreflippene var jammerlig kalde. Min uhell er at jeg har en særlig lang nese, og de ytterste centimeter er ekstra kuldeutsatt. Det hjalp noe at jeg kunne lage en maske av mitt lommetørkle, men etter hvert kondenserte pusten og frøs til is rundt nesen. Jeg syntes synd på hele meg. Alle deler var kalde og nå hadde det blitt mørkt allerede. Jeg hadde mistet tidsbegrepet og tok min siste beslutning. Jeg ville tilbake til bilen. Jeg husket den deilige varmen der inne, og selv med det åpne vinduet måtte varmeapparatet ha produsert en annen temperatur enn det her på veien.

Jeg var stivfrossen og klarte så vidt å knekke kroppen i midten for å ake på rompa ned til bilen. Turen gikk raskere med bare meg enn i sted, med hele bilen. Det kan ha vært ti- femten meter nedover, men med den farten jeg fikk på meg, landet mine føtter langt inn under bilen,

Og der satt jeg bom fast.

Under vanlige forhold hadde jeg sikkert fornemmet smerter i føttene, i rompa eller noe annet sted, men nå var kroppen nediset og helt uten følelser. Det siste som enda virket måtte ha vært hjernen, som ble klar over denne fortvilte situasjonen. Med den lille resten av rørlighet som var igjen, prøvde jeg å komme meg løs, men jeg hadde inntrykk av, bare å rote meg lenger inn under. Jeg hadde jo terrenget mot meg, og å ale seg bak- og oppover, var nytteløst. Det var en sørgelig misere. Og all håp på håp var bare håpløst. Det lille av klartenkbarhet som jeg enda for minutter mente å besitte, gjorde meg nå klar, at også hjernen hadde begynt å rable.

I et anfall av intuitiv situasjonsmestring, distanserte jeg meg fra hendelsen. Tenkte ikke på meg som offeret, men betraktet meg mer fra utsiden. Jeg var ikke lenger meg, men han. Jeg følte medynk med ham og ønsket at han ville klare seg, stakkar.

Hvis nå livet mitt begynte å passere revy, da visste jeg at enden var nær. Jeg ble grepet av dødsangst. Kulden herjet intenst i hele kroppen, jeg kunne ikke huske at noe kunne gjøre så vondt. Jeg hadde skjært av meg en bit av tommelen en gang, brukket både armer, ben og ribber, skollet meg og lidd tredje grads forbrenning, men ingenting var som dette. Det var som å bli revet i filler, og selv om øynene hadde vendt seg til mørket, ble synet borte under all snøen som lavet ned. Snøen har isolerende effekt tenkte jeg og en gryende tanke om et lite bål begynte å varme kroppen.

Endelig, gjennomfôr det meg, jeg har kommet gjennom det.

Mørket var bare rundt meg, litt lenger borte var det lys, som om natten hadde født en sol som spredte strålende hvit lys bak åskammen, før alt ble borte.

Jeg kunne ikke huske verken hvilket år det kunne ha vært eller hvem som snakket til meg, eller hvor jeg var. Hva jeg hadde gjort og hvorfor alle disse menneskene var der. Det hvite lyset som hadde kommet fra bak åsen, var der fortsatt, blendet meg så jeg knep øynene sammen. Noen nevnte et navn som virket kjent. Knut sa de, Knut, se på meg, og så riste de i meg og gnikket hendene og føttene.

Verden rundt meg glødet og jeg følte en usigelig tørst. Vann, ordet måtte ha glippet fra mine lepper. Vann. Han er tørst, sa det rundt meg, han er tørst. Vann, gjentok de, fort. Jeg hørte med øynene, tror jeg. Alt virket tåkete og uskarp, men jeg så hva de sa og bygde det inn i tåkedrømmen, som jeg trodde jeg opplevde.

Noen støttet meg opp, jeg satt og følte igjen min egen kropp. Noen førte et glass til munnen min, jeg drakk. Den diffuse verden på utsiden av drømmen antok skarpere konturer. Jeg enset hvite frakker og grønne.  Du er på intensiven nå, sa frakkene. Hvordan har du det?

Øynene mine må ha stirret omkring som en død torskens, uten å formidle noen mening til hjernen. Helt inntil noen sa at bilen min var berget, sa at det vil nok gå bra med meg også, - da begynte jeg å spole bakover. Husket plutselig utforkjøringen, snøen og den usigelige kulden. Ja, sa jeg, takk. Takk skal dere ha, og etter hvert ble jeg igjen en del av virkeligheten.

En varm suppe overbeviste meg om at det fortsatt var en kropp nedenfor hodet. En som hadde sine behov, og suppen gjorde underverker.

Doktor Engelhard, en engleskjønnhet av en blond lege, med en knallrød blikkfangmunn, satt på sengekanten. Ved disse tankene erindret han som satt fastlåst i snøkavet, og forsto at det var meg selv jeg hadde betraktet, og ved synet av den vakre legen forsto jeg, at jeg også var mann. Hun fortalte at det var kommunens hjemmesykepleier, Borgny Myrvold, som hadde funnet meg.

I tett snødrev hadde hun sett en rød snøhaug nedenfor veien. Hun trodde ikke på syner og hadde rygget tilbakefor å skaffe seg visshet, dermed hadde hun sett en åpning i brøytekanten, som ennå ikke var igjensnødd.  Med sin egen lommelykt hadde hun sett noe som liknet en bil under nysnøen, med lysene på, og hadde tilkalt ambulansen. Det ble full utrynking, heldigvis 

Bilen ble funnet med motoren på og et åpent vindu. Ved et søk rundt bilen hadde amblansesjåføren tråkket på en kropp under snøen, slik fant de deg. Du kom rett til intensiven for opptining. Din kroppstemperatur var kritisk lav, men det ser ut til at vi har klart å få liv i deg igjen. I alle deler, sa engelen.

Men hvordan i all verden kunne hun tilkalle hjelp, ville jeg vite. Jeg hadde jo selv forsøkt, det var jo ikke dekning deroppe. Og så kjente jeg meg dum igjen. Jeg skulle selvfølgelig ha prøvd én gang til, da jeg sto oppe på veien. Ofte er det kun en liten terrengdetalj som kan utgjøre hele forskjellen.

Heldigvis hadde det kommet mildvær, fortsatte engelen, det var bare åtte minusgrader. Hadde det skjedd dagen før, hadde du garantert ikke vært blant oss.